65: Vinterstille, så stille…

Det er vinter i Numedal, – men på den rette siden av solhvervet, så solen forsøker seg dristig på den frosne landskapet:

På Numedalsbanen står dresinene stille…..

De venter på enda en sessong, enda et år hvor de skal utgjøre den siste rest av aktivitet på en stolt men glemt og neglisjert jernbane. Står de og drømmer om å leke damplokk, hører de skingrende melodiøse togfløyter i sitt indre, – eller har de dødd i forlatthet og glemsel?

På stasjonen er det vintermørkt, men ikke SÅ tidlig lenger, stadig blir dagene litt mer varige…

Vaskemaskinen har gjort ferdig denne helgens arbeid, og mann og hund er rustet til en ny uke i byen.

Ludder`n slapper av i helgene her oppe:

og drømmer om bylivets gleder!

Ute i Dalens hverdag skjer dramatiske ting:

…men på Gvammen er det ro.

 Den gamle vedovnen sprer varme og hygge inn i sene nattetimer.

64: Det har vel engang hengt i et rom i en levende stasjon. Nå er det neglisjert i hjel. Akkurat som banen selv.

Det er mange minner fra 2009. Jeg koser meg med dem, – i hvert fall de fleste.

Men noen av dem, noen som handler om Numedalsbanen, koser jeg meg ikke så veldig med.

Jeg er en av dem (for det må da finnes flere av oss?) som trodde at når riksantikvaren overtok ansvaret for fredningen, så ville det endelig skje noe! For her snakker vi om den nasjonale vernemyndigheten, – her snakker vi om et ekte kulturfaglig miljø med reelle og oppdaterte kunnskaper og perspektiver på kulturminners verdi og betydning.

Så vi sendte en liten mail, men noen høflige spørsmål, – i anledning 2009 som et eget år for kulturminner, og fordi vi hadde noen spørsmål selv, om egen eiendoms forhold til dette.

Mottak av mailen ble formelt bekreftet, og postlisten på nettet kan fortelle at riksantikvarens kontor mottok mailen.

For lenge siden nå.

MYE mer enn tre måneder sider.

Men noe svar fikk vi aldri. Ikke en bokstav.

En ting er det formelle: at vi nok hadde krav på et svar. En annen ting er folkeskikken: Kjære Riksantikvar, er uhøflighet et eget tiltaksområde for Nasjonens kompetansebygging på kulturvernfronten?

Numedalsbanen er borte fra det offentlige bildet. Glemt, eller heter det sublimert?

Hvor sterke krefter sitter egentlig hvor, når en slik bane, – som det norske storting jo aldri nedla, konsekvent presses ned i neglisjeringens mørke? Hvem sitter egentlig og har makt til å gjøre mulig at offentlige rapporter sier en ting, ord for galleriet, i mens bu – tak, skinner, sviller, svartovner fra Drammens jernstøberi, vindusruter og gudene vet hva, bare forsvinner og forfaller, i år etter år etter år…

Det kan ikke BARE være fordi den ligger i Numedal?

Så for oss så ble det at Riksantikvaren aldri svarte, en hendelse i 2009 vi ikke likte. Den skremte oss.

En annen ting som skremte var noe som hendte i en liten tilfeldighet på Rødberg stasjon. Da snakker jeg ikke om oppgravde skinner og slikt, nei, – jeg snakker om et gløtt inn i en sidebygning.

For hva så jeg der? Jo, der inne, – stablet utildekket til oppimot masse skrot, sto et bilde. Et nokså stort bilde i kraftig ramme, med knust glass og svært skittent og nedstøvet.

Et bilde av Wilse!

En av disse store kopiene i sort hvitt som han ble landskjent for. Med togmotiv! En ekte Wilse original!

På utstilling? Til verdsetting og beskuelse for beundring, – i respekt for tidlig norsk fotografihistorie?

Neida. Det sto der til forfall.

Akkurat som Numedalsbanen selv.

Det har vel engang hengt i et rom i en levende stasjon. Nå er det neglisjert i hjel. Akkurat som banen selv.

Hvem muliggjør dette?

Så folkemuseet i Oslo kan ha sin helt egne avdeling  knyttet til Wilses fotokunst, med massvis  av besøkende og internasjonalt renome´….

Men i Numedal, – der bare skrotes slikt… støver ned og forgår på nevrosedannende stasjonsbygninger….knyttet til en jernbane som bare har interesse dersom turister og folk utenbygdsfra er villig til å betale godt for å vasse banelangs i brennesle og råtne, nedraste bu – tak…

Det var ingen Wilsebilder her på Gvammen. Det var egentlig ingenting igjen av den levende jernbanen. Beslag og håndtak, dekor og låser som hadde noen verdi, var skrudd av og fjernet før bygningen ble solgt.

Var det slik bare her? Hvor har det blitt av alt sammen? Hvor mye historisk kildemateriale lå rundt om kring på de mange stasjoner og stoppesteder? Hvor er det nå?

Innerst i en skuff på et stort bord her på Gvammen, lå imidlertid en liten bunke papirer. Den var heldigvis oversett av ”fjernerene”!

Den innehold den først samlingen av fraktbrev! Fraktbrevene fra 1926 og inn i 1927!

Selvfølgelig en interessant dokumentasjon! Et bittelite fragment av den samlede kildesamling som totalt må ha befunnet seg på denne jernbanen!

Derfor vil vi 2010 publisere denne samlingen fraktbrev. Vi vil forsøke å følge månedene framover, og begynner med de første, fra desember 1926 og inn i januar 1927.

Publiseringen dediseres til Riksantikvaren……kunne du og ditt kontor kanskje snart ta litt ansvar for Numedalsbanen?

…sånn: da er et Nytt År igang!

La meg derfor få åpne dette årets blogger fra Gvammen Stasjon, med nettopp nye helt nytt og noe gledelig:

Brøytingen av veien forbi skjer nå, – for første gang, med hensynsfullhet og stil! Snøen kastes ikke lenger opp mot vinduer, vegger og sårbare planter og bu-vegger. Nei, nå fjernes den dit den ikke sjenerer noen andre, nemlig til den andre siden!

Så derfor, heldigvis i tide, kan Jostabærbusken (fra 1953 – og flyttet fra Hurumlandet og hit opp!), – som altså i året som gikk, vokste seg sterk og stor, få stå rolig og trygg i lun sne, – uten at alle kvister og skudd brekkes og herpes av agressive “entrepenørers” bruk av fresende fresere…

Så til deg som brøyter nå: Tusen takk! Du gir håp om at årene som kommer faktisk KAN innebære endring til det bedre, – her oppe i skråningen også!

62: Kaldt

Svært kalde dager på slutten av 2009.

Stille, kalde og langt, langt fra sommertravel perrong….

Vintermånen henger blek og sterk der morgensolen eier sommerdagen. Frossen dalside venter stille…

——

…så Ludder`n – stasjonshunden, – flater tålmodig ut i “Minniriet” og synes egentlig livet er helt ok…!

61: …en stille og underlig jul er forbi…

En ettertankejul, en etterlengtet slappe av jul, – en jul som et refleksjonsrom i tid og natur. Vinterhvite teppe la seg dempende og mildt over stasjonen og dalen, og timene ved kjøkkenbordet ble mange og gode.

Gro, min søster, hadde funnet noe min far skrev en gang om hundekjøringen sin. Det ble utgangspunkt for mange forsøk på erindring og underlig kjennkjenning av tonen i teksten.

Det ble også en side til om min far.

Det kjennes godt å se ham på nettet. Jeg vet han ville vært svært opptatt av det, om han hadde fått sjansen….

Så vinterommet i Numadalsmørket er mildt og dunkelt, bare avbrudt av en kort blaff av dagslys et sted midt i mellom knekkebrød med brunost og børsting av Ludder`n, eller mellom enda et forsøk på å rydde på kjøkkenet og nye funn på nettets hektiske vrimmel av endring!

Sakte kryper mettavferie – følelsen inn. Sakte begynner hodet å fokusere på kommende måneder, i jobb og studier. Men framfor alt: det blir lysere nå! – og snart skal vi padle i sommersol igjen! Isrenningen fra utelampene mine bærer bud om det….

60: Det går mot Jul!

Mye tid har gått fort! Mye har skjedd, og nå er det en “rask summe seg før jul” helg!

Vinteren har slått skikkelig rot, og det er kalde dager. Men parafinovner er funnet fram og innkjøpsliste er skrevet, så snart er det nok juletrivs i alle rom!

Dagen i dag har blitt brukt til vask. Vaskemaskinen, denne “framtiden i våre hender” modellen som Gvammen konsekvent anvender har rent for fullt i hele dag:

Det er “Hvite pelser” som vaskes, etter at Ludder`n har lånt dem noen våte vinterdager!

Så møkkete var de…men snart er de tilbake i “Minneriet” – kanskje de til og med får et juletre å se på i år også…?

Men, altså: først må de vaskes!

Hva skal en vel med tørketrommel og slikt?

Her satser vi på ekte frysetørking!

59: Tegningene fra 1924

Under fanen “Basisdokumenter for restaureringen” har vi dag lagt tegningene fra arkitektene i 1924. De viser hvordan stasjonen skulle, – og skal, se ut.

Foreløpig har vi bare lagt ut eksteriørtegninger.

Interiør kommer etterhvert.

58: Høstsol på skinner

Så bra det er å se at innlegg på nettet kan ha virkning! Så fint det er å se at noen tar ansvar!

På Rødberg stasjon har det nå kommet lås på åpen budør:

og lås på vendeskiva:

Det skjedde dagen etter innlegget på Numedal Nett, det!

………………………

Denne vendeskiva er jo et kapitell for seg selv! Skinnene på selve dreiskiva er fra Spikerverket, og laget i 1954.

Dreiskiva går jo rundt på et fundament, og det er nok betydelig eldre:

Skinnene der nede i “løpebuene” er laget i 1895.

Skinnene som leder inn til bevegelige dreiskiva er på den ene siden Cockerhill fra 1908, og på den andre siden: NES SC0 Mbro 6 fra 1899.

Borte på selve stasjonen, ved perrongen er skinnene for tiden tatt opp:

For å kunne utføre noe arbeid, er det for tiden slik.

Vi får håpe det legges på plass igjen, for også her er det en spennende blanding eldre skinner:

…..1876 er jo en stund siden da…!

 

Tidligere har vi kartlagt skinnegangen på Gvammen stasjon.

Jeg tenker skinnegangen bør kartlegges i sin helhet på Numedalsbanen.

Hvor gamle er egentlig togskinnene som ligger rundt omkring i landet? Jeg skal gå å spørre de som vet!

 

57: Så var vinteren her!

Den første lørdagen i oktober…

De høstgyldnende bladene har ikke engang rukket å flagre av, før det første snøfallet definerer en ny årstid.

..og jeg tenker: med all denne rognebæra, med klimaendringer og stemningen generelt, så blir nok dette litt av en vinter!

Men Ludder`n tenker ikke slik! Han jubler!

Dette er HANS årstid!

 

56: En helt vanlig høstdag ved sporet

Det er så fint at vi har kulturvern.

Først det fylkeskommunale, og deretter det statlige, slik at vernede saker kan foredles, …på en måte!

Ved å ta tiden og likegyldigheten til konstruktiv hjelp, kan en la gjenstander som engang var i aktiv bruk og inngikk i kjedelig hverdag, omdannes til vernede objekter som sakte smelter sammen med bakken og gresst og råten og …forfallet.

Som et stille lite applaustablå til vernere og kulturbevisste nærmiljø står dresinene ( de som er igjen, da) fra Numedalsbanen, samlet sammen på Veggli stasjon. Før var det håpløst. Da sto de i buer langs banen. Det var jo ikke bra. Om de sto der så kunne en jo nesten ikke se på dem at tiden gikk…!

Nei, Nå er det bra! Nå står de der hvor alle som vil se Numedalsbanen ferdes! Alle som vil se kvaliteten på  norsk kulturvern i fri utfoldelse, kan nå se dresinene bli mer og mer vernet for hvert år som går…..og de er det jo mange av!

Men heldigvis: Takket være Veggli Vertshus, så fungerer banen fortsatt som en fin dresinopplevelse! Imponerende hvordan vertsskapet her i år etter år muliggjør alle de fornøyde dresinistene som kommer innom!

Så en blomst til Veggli vertshus for at de muliggjør en fortsatt levende Numedalsbane!

…og de som driver sine bruk langs banen! DE bidrar også; både ved å tåle alle ulempene og ved å la banen inngå i sin brukerkultur:

Hr. Benkduktøren på Gvammen setter stor pris på slike besøk!

Sommer nummer to er her!

En utrolig vakker sommer-høst dag!

Sola spraker og varmer og luften er krystallklar….

Så selv om Padde numer 2 nå er herpet:

…fått dratt ut innmaten sin, så å si….

(Den forrige ble jo tross alt knust! – denne gangen ble den i hvertfall satt tilbake på plass, – anteglig for at jeg ikke skulle tro den hadde falt ned av seg selv…men skjønne “hintet” liksom…)

(Ta det med ro. Jeg gjør det.)

Men jeg velger å heller kose meg med å se blomstene i tilværelsen en slik vakker sommerhøstdag:

…og de som kommer ruslende innom:

54: En vakker høstdag, glimrende for debatter!

I morgen er det valg i landet, og media har vært og er, preget av de store linjene i politikken.

Arbeidsmøtet her på stasjonen, med meg og Ludder`n, bestemte igår at vi skulle sparke igang en annen debatt. En debatt om den gjengrodde, bortglemte og snart ødelagte linjen som ligger nærmest oss; nemlig Numedalsbanen…den gamle.

Så på søndag morgen kom det på trykk: (klikk for å lese)

…så får vi se….

53: Første septembersøndag

En stille, hyggelig dag…

52: En diskusjon på besøk.

Det er høst i Numedal,

- og bøndene er travelt opptatt med å høste inn sine avlinger….

Andre med dresintur…

..for dresiner kommer!

…og bildene tas!

Etter et besøk i Galleriet går diskusjonen høyt og lenge…! (he,he…)

…før de pakker sammen, snur dresinen og dresinerer tilbake til Veggli.

51: Selv en sen høstfredag

Høsten har slått seg ned i trærne, og sakte brer høsttausheten seg i løvet…

men jammen kommer det fortsatt dresiner!

God tur!

………………………………..

…og når kvelden har senket seg, og mørket krabber langs svillene, så kommer en gruppe på tur mot Rødberg!

Dresiner med rød baklykt er stilig!

50: Jostabær

Nå som sommeren nettopp har reist sin vei, og høsten er for innadkommende, så står Jostabær busken med noen få bær!

Fugler har ivrig spist av den i hele sommer, men noen bær har altså overlevd og kan modnes til høst!

Karakteristisk er noen av dem fortsatt lyse, som stikkelsbær, – men snart blir de også mørke som Solbær, – og mørkere enn det!

Jostabærbusken står utsatt til, – en ting er at den skyggelegges av naboens trevekst mer og mer for hver sommer, en annen ting er at den står i kanten av en vei som vinterbrøytes med en frenetisk voldsomhet hver vinter. Jeg har forsøkt å be om mer trivelig brøyting, men vinner ikke gehør…

Dette er en sjelden Jostabærbusk, – den er av den første generasjonen, den med de store tornene, og morplanten ble altså plantet i Åros i Røyken i 1953.

…så la oss håpe den overlever en ny høst og ikke minst: en ny vinter!

49: sensommer

Det kommer en hund, -  med sine folk på dresin

spennende lukter på denne stasjonen!

og en skummel sak på en benk!

hunden er en hund etter kunst, og ville gjerne inn i Galleriet..

…men fikk beskjed om å bli igjen ute…!

….(sigh..!) ikke får en stakkars hund lov å nyte utsøkte kunstverk….

og ikke lov å le litt av mor, heller….!

Ja,ja….hundeliv ER hundeliv….voff..

******************************************

Deretter kommer en Bi-sverm! “Bien” 4H!

Takk for hyggelig besøk! Dere er velkommen tilbake!

48: Sommeren snur nå..?

En nydelig søndag, men en aner høsten…

Eller kanskje nettopp derfor?

Som om sommeren snur og reiser tilbake…

Men fortsatt er Gvammendresinen et yndet rollespillsted!

Tenk om de tredve andre dresinene kunne ha stått andre steder langs banen, bare for å være POI`s, – hadde vært trivelig det!

…og snille dresinister har selvfølgelig reddet Hr. Benkduktøren fra den fryktelige humlen han hadde på nesen sin!

Så nå sitter det en klegg der:

47: Fortsatt sommerliv på Numedalsbanen!

Sommeren 2009 er på hell, banen stilner, – i hvert fall på hverdagene…

Det er både sol og regn og tiltagende høst…

Men allikvel: Fortsatt kommer dresiner!

…for å se på Gvammendresinen…

…for å titte inn litt….

…for å dresine fort!, fort!…

..for å ha en trivelig tur…

…og for å smile pent og være blid og hyggelig!

En blir nemlig det av en tur på Numedalsbanen!

(En ide til “overraskelsesgave”  til sjefen?! Kan være en fornuftig investering det……)

46: Arbeidsdager igjen…

….og alt er som før.