Ingen vinter kan være mer skulptural og ren, mer aksentuerende, enn vinteren her i Numedal. I sin klare hvite “tekst” forteller den om frossen stillstand.
Frossen stillstand som en normaltilstand…..
Så varer da også ting lenge her i dalen. Både det som er, og all ventetiden på det skulle, eller burde bli.
Selvsagt vet vi ingenting om hva som skal skje videre med banen. Ingen forteller, ingen formidler, ingen initierer.
Sommerens blaff av små “se på meg – se på oss” har mistet interessen de hadde i små varme sommerdager hvor selvbekreftelse forveksles med innovasjon…
Ingen bevegelse.
Noen svake rykter, påtruffet i tilfeldighet, forteller at noen har utsatt – igjen. Hvem disse noen er, og hvem som har gitt dem mandat til å utsette noe som helst – i tiår på tiår, forteller selv ikke ryktene noe om.
Bare at noen nye “noen” har kommet til. De hører visstnok til her. Det er vel noen statsfinansierte stillinger som skal ivaretas da….
Så hvordan går det videre? Når våren kommer, og beslutningsvegringen igjen kan gjemmes bak alt som “bare skjer” og alt som en “ikke har tid til nå”…?
Ikke vet vi.
Vi skal bare nyte årstiden, vi. Finne på ting selv. Trives, – og glede oss.
For vi vet selvsagt hva det uungåelige er…!
