men…ikke så mye “Rose” å finne. Ei heller å forstå…

..og hvordan i all verden ble “Olav” blandet inn i dette?!

(Jeg ser for meg en i og for seg hyggelig middelaldrende dame, sitte forundret i sine mer urbane strøk, og lure på hvordan i all verden hun lot seg lure til dette, – i mens “rosene” hun deler ut, plutselig ikke lenger rommet noe annet en en tendens både til å visne fort, – og til også å stikke sin eier, selv med tørre og døde torner…..)

Måtte det neste året preges av andre, og av deres evne, og plikt, – til beslutning.

Ingen vinter kan være mer skulptural og ren, mer aksentuerende, enn vinteren her i Numedal. I sin klare hvite “tekst” forteller den om frossen stillstand.

Frossen stillstand som en normaltilstand…..

Så varer da også ting lenge her i dalen. Både det som er, og all ventetiden på det skulle, eller burde bli.

Selvsagt vet vi ingenting om hva som skal skje videre med banen. Ingen forteller, ingen formidler, ingen initierer.

Sommerens blaff av små “se på meg – se på oss” har mistet interessen de hadde i små varme sommerdager hvor selvbekreftelse forveksles med innovasjon…

Ingen bevegelse.

Noen svake rykter, påtruffet i tilfeldighet, forteller at noen har utsatt – igjen. Hvem disse noen er, og hvem som har gitt dem mandat til å utsette noe som helst – i tiår på tiår, forteller selv ikke ryktene noe om.

Bare at noen nye “noen” har kommet til. De hører visstnok til her. Det er vel noen statsfinansierte stillinger som skal ivaretas da….

Så hvordan går det videre? Når våren kommer, og beslutningsvegringen igjen kan gjemmes bak alt som “bare skjer” og alt som en “ikke har tid til nå”…?

Ikke vet vi.

Vi skal bare nyte årstiden, vi. Finne på ting selv. Trives, – og glede oss.

For vi vet selvsagt hva det uungåelige er…!

Det kommer blendende lys mot en nattmørk høstperrong!

En togbil! Hensynsfullt slår den av sterkt lys og passerer med hyggelig hilsen…

…nordover, og inn i natten!

God tur! – og takk for at dere arbeider med banens ve og vel!

http://stasjonen.wordpress.com/2011/09/09/ny-vei-over-bane/

Hr. Benkduktøren….den Noble TjenesteHund, er i sitt vinterhus alt.

Han forlot denne sommerens triste perrong, og vier sin vinter til stille refleksjon.

Roser. Den Noble tenker mye på “Roser” for tiden. Litt forundrede tanker. Han leter etter mening…

“Rosen forteller om sin gartner” sier han tenksomt, en kveld jeg er inne hos ham med nytrukket te. Han avslår det faste parti sjakk vi så ofte spiller, og ser intenst på meg. “Du vet, rosen er så underlig prisgitt sin gartner. Dennes omsorg, dennes verdsettelse og aktelse...” sier han og lar setninger tone ut over en jernbane, – en jernbane hvor skyggene later til å ha overtatt. Hvor den metalliske klang er forstummet.

Visnet, på en måte…..

“For,” framholder han: “Rosen forteller alltid om gartneren, – det vil aldri kunne være omvendt. For en rose er en sannhetens blomst….”

Så tier han en stund, – før han ryster svakt på sitt hode: “…og Rosen, den har torner. Spisse torner, som stikke dypt, selv om rosen selv forlengst har visnet. Noen skjønner nok det i seneste laget…”

Det ligger skuffelse i de første snefnuggene som nå begynte å svakt dekke stasjonen og Numedalsbanen.

Heller ikke denne sommeren skjedde noen avklaring av banens framtid. Heller ikke denne sommeren kom noen kreative prosjekt, ikke noe samarbeid, ikke noe dristig tenkning… ingen stolthet, ingen glede…

Men kanskje det tristeste: banen ble stengt her opp, av regnet (?)….og dermed var det ingen dresiner på stasjonen i sommer. Derfor ligger en grenseoppgang over svillene nå. Kulturminnet later til å tape.

Duverden så langt borte fra verden denne banen ligger!

Det var det denne sommeren viste….

Såvidt vi vet, så er det bare her på Gvammen det fortsatt står en slik Landgang. Den ble selvsagt brukt til å få dyr ut og inn på jernbanevognene.

Den er i elendig forfattning,det har den vært helt siden den sto i en sammenrast bu. Nå er bua restaurert ferdig, og nå er tiden kommet til Landgangen.

Vi demonterer og fjerner det råtne treverket.

Så skal “jernet” stelles og rustangrep stoppes… før den bygges opp igjen.

Hjulene er et kapittel for seg selv! Vi håper å kunne bevare dem inntakt!

For i dag var det en solskinnsdag! Denne sommerens eneste……

I anleggstiden, den gangen framtiden var aktiv her oppe, var det mye møter og samhandling mellom de som anla vei og de som anla bane. Oftest ble løsningen funksjonelle kompromisser.

Slik er det ikke lenger. Nå er det bare den ene parten som bestemmer. Det går som regel ikke bra, da….

I dag ble  et av de siste anleggsarbeidene på Numedalsbanen sluttført: en overgang, hvor vei krysser bane.

Men for alle som har sett den, så er det åpenbart at passeringshøyden er kritisk. Den må da være alt for lav?

Men selvsagt: Baneeier og vernemyndighet passer på at dette gjøres skikkelig, ikke sant?

Neida.

Et gammelt ordtak, jeg tror det er fra Nouisia, eller noe sted der omkring, – sier: “Når bare trollet er stort nok og sitter i mange nok av hovedutvalgene, og far hans før ham, – da holder selv de mest Askette Laddenene seg i ro –og deres øyne er blinde som Middelalderdaler. Lenge.“

Slike eventyr slutter ofte slik: ” Og Kongen og hans menn kunne lite gjøre, for de fikk aldri vite, liksom. Liksom.”

(ref: ”Forvaltningssjanger og nettverksbasert demokrati” Askebaug forlag. 1989.

Nye “vogner” på sporet.. Javel?

Men også:

…nye “besøk”…

…slenge gjenstander rundt…rive av beslag og hengsler…

…

Det er vel også en slags “fortelling”? – et innlegg i debatten? En formidling av hvordan det er å være her?

—

Hr. Benkduktøren bli lei seg for slikt..

Urimelig lei seg.

Jeg lovet ham å fortelle det..

(..men aner jeg en tiltagende trassighet i den ærverdige tjenestehunds blikk…?)

Regn er denne sommerens vane. Sommerhungrige planter begynner sakte å resignere og overlater sin sjel til høstens ubønnhørlige kulde….

Det er vått, – og stille – Numedal nå….

MEN: akkurat på nettopp en slik dag, kommer den utrolige telefonen: Gvammen stasjon kan få donert 800 tungeskiferplater!!!

De står og venter. Klare til henting…!!

Hr. Benkduktøren går rett i den syvende himmel! Den ellers så sindige, – og lett resignerte adelshund løper komplett løpsk!!  :-)

Så nå kan vi planlegge den komplette takdekking kommende sommer. Det skal bli fantastisk, og vil bety enormt for stasjonens rehabilitering! – og dermed for hvordan hele Numedalsbanen framstår!

Følg oss! Selvsagt skal vi blogge henting og kjøring, stabling og måling…og ikke minst de utrolige donatorene! TUSEN TAKK!

“Usedvanelig mye regne” – “våt bakke” ….jaha. For på 20 tallet, på 30 tallet, på 40 tallet, på 50 tallet, på 60 tallet, på 70 tallet, på 80 tallet, på 90 tallet, – 2000, 2001, 2002,2003,2004,2005,2006,2007,2008,2009,…og ifjor: Selvsagt har det “aldri regnet så mye….” For: det har selvsagt ingenting overhodet å gjøre med vedlikehold og tilsyn…?

Når vannet har avslørt dette, og dokumentert det med noen tonn nygrus og vann i spor og på spor….så fortsetter det sin ferd ned mot sin fjord. For vannet vil alltid hjem. Det renner alltid nedover. (Det er nok det første en bør vite, om en skal forsøke å temme det….)

Høsten kommer i Numedal nå.

Det har vært en stille sommer på stasjonen – ingen spor fører hit lenger. Banens øverste del er steng av leireutflomming og undergraving av sporgang – så mye vann som det har kommet fra himmelen igjennom hele sommeren.

MEN SÅ: helt på tampen av en sommer, kommer entusiaster som skulle fram! De ville til Gvammen! …og: vil en, så kan en…!

Fra dypt nede i Europa kom de, – for å se blant annet den kjente “Gvammendresinen”- som så mange turister har tatt med seg bilder av hjem til hjemlandets kafebord og familiekvelder.

Målet nådd! Etter  lang planlegging og tung belastning av Visakort…. Dresinen snus….

…og fornøyde og mette av inntrykk, starter de tilbakereisen.

Tenk hvilken ressurs denne banen kunne ha vært, – for mange, – dersom vedlikehold og produktutvikling hadde holdt en annet nivå…vært preget av andre evner og viljer til formidling….

Plantingen av Jostabærbusker går over all forventning!

Dette er “Busk 1″ – en direkte avlegger fra orginalbusken på Fjellhøy, som nå snart er like stor og kraftig som “moderplanten”

“Busk 2″ er avlegger fra “Busk 1″ – og blir også svært vellykket.

“Busk 3″ ble plantet i fjor, og har (denne også…!) bare såvidt klart sin første vinter….og nå, etter en fin og våt sommer, kommer den også som en stadig sterkere og sterkere busk.

Så, – år for år, blir jostabærhøsten større og større.

Det er en viss uklarhet knyttet til Jostabær. Danske og noen Nederlandske gartnerier / fagfolk i bær, omtaler “tornefrihet” som et kjennetegn for Jostabær. Det er ikke rett. det som kjennetegner de første generasjonene av Jostabær-kryssingen, er nettopp torner, – særlig store torner! Gvammenbuskene stammer direkte fra disse tidlige plantene, og har – også på busk 3, særskilt store torner.

“Busk 2″ har foreløpig kun ETT eneste bær….

Et sted å finne på sin tur. Rett og slett.

Så Hr. Benkduktøren har forlatt sin forsåvidt komfortable sofatilværelse, og vendt tilbake til sin representasjonsoppgave i Galleriet.

Der har han forøvrig tatt inn en ny leieboer:

“Edde” – 4 år gammel, har bosatt seg i nedre nattbord. Stille type….

Gvammen Stasjon har i dag sendt brev til Jernbaneverket, Riksantikvaren og til Nye Numedalsbanen a/s – ved daglig leder. Brevet er slik:

“Når jeg ble eier av Gvammen stasjon sent på 1980 tallet, oppfattet jeg at det gikk mot en – om enn langvarig – prosess hvor fredning av jernbaneanlegget Numedalsbanen ville bli det selvfølgelig resultatet.

Vi her på Gvammen ønsket å bidra så godt vi kunne, på en positiv måte, til at slik fredning skulle kunne skje, og Numedalsbanen bli et utfartssted, en museal POI for folk med ulike interesser, og samtidig et pause / hvilested for turgående og mosjonister.

Vi har hele tiden opplevd å få svært god samhandling med NSB og Jernbaneverket, og har dermed kunnet ivareta et komplett stasjonsområde – fra pens til pens – nå i mer enn 20 år. Vi har ( som avtalt med dere for mange år siden nå) – holdt vegetasjon nede manuelt, – slik at også blomst og insektlivet her på stasjonen har utviklet seg til en attraksjon i seg selv.

Samtidig har vi også forsøkt – hvert eneste år, å være informative og ekspressivt inviterende, med både gratis teltplass, tilgang på vann, – og vi har stilt stasjonsmesterens gamle “Avtrede” til diposisjon for de besøkende – og vi har holdt det tømt og rent…..

De to buene vi fikk, har vi restaurert og vedlikeholdt, og gitt dem funksjon i eksponeringen, som gammelt verksted og nå senest har en av dem blitt en omtalt “Bokbyttebu”.

Vi tror det er enkelt, for de som vil, å “gi nytt liv” til de gamle buene langs banen, og har villet vise eksempler på det. Denne høsten vil ytterliger ett av burommene settes i stand, og “gammelinredes” som et eksempel på overnattingsbu for de som engang arbeidet på anlegget – med original sammenleggbar køye / felt – seng og øvrig inventar – som et “tablå”…

Men, vi har blitt skuffet. Vi har sett en eksplisitt neglisjering av formidlings og ivaretagelsesaspektet knyttet til banen i sin helhet – vi har sett “ruinen” vokse fram – år for år. Om noe har vært utført av arbeid, så har det, så vidt vi har kunnet se, bare hvert ytterst nødvendig arbeid for å holde opp dresintrafikken. (med unntak av Kjerre stasjon)

 I våre øyne er ikke Numedalsbanen en ruin. I våre øyne finnes ikke “dresinbaner”.

Gvammen vil ikke forbindes med en slags “legitimering” av forfallet og forsømmelsen, og vil ikke ønske å inngå i en “dresinbane” – en “privat butikk sak” – drevet av noen få privatpersoner. Numedalsbanen er nasjonalt for viktig til at slikt kan få skje.

Derfor har Gvammen Stasjon satt sine framvisningsdresiner inn i låste buer, lukket sine dører, tatt ned sine plakater, stengt Galleriet her, og har ikke lenger benker, krakker og bord, grill og vann, – og “Avtrede for de reisende”. Gvammen har lukket seg, og fremstår i dag kun som en ordinær privatbolig, og vil bli brukt som det.

Vi vil heller ikke lenger “holde vegetasjon nede fra pens til pens” – vi har selv en knapt 700 m2 eiendom – den vil vi selvsagt holde vedlike og her vil vi klippe – ha pen privat hage, men som dere vet så omfatter ikke eiendommen noe av sporgangen eller banelegemet.

Dersom det vedtas og utøves en fredning av Numedalsbanen som et komplett jernbanemuseum, – eller traseen brukes til en fri og åpen sykkelvei,  så skal vi selvsagt igjen eksponere stasjonen på en støttende måte for en slik kontekts, men i forhold til en “dresinbane” eller en “vernet ruin”, er Gvammen kun en privatbolig.

Det finnes en annen mulighet, slik vi ser det. Det er å frede Gvammen Stasjon som en teknotop – som et objekt i seg selv – utvide eiet område fra pens til pens – mellom vei og gjerde. Om det hadde skjedd, så skulle vi med glede ha fortsatt stell, eksponering/formidling og invitasjon! Men å fortsette vårt arbeid på en eiendom som “eies av andre”, – når utsiktene er “dresinbutikk” og at resten av anlegget får forfalle og gro igjen –“aksept for ruindanning”, – det er vi sikre på at Jernbaneverket, og andre, – forstår at vi nå vegrer oss mot”

For seks år siden plantet vi denne rosebusken! Den skal ikke egentlig klare seg her, så langt inne og så høyt…..

Og hvert år har den bare såvidt overlevd….men i de to siste har den tiltatt betydelig i høyde, og endelig: NÅ kommer blomstene!

Praktfullt!

Nei.

Nei, tenker Hr. Benduktøren. Dette blir for dumt. Enten så må denne jernbanen vernes som en jernbane og ivaretas som et nasjonalt kulturminne, – og da måtte nok andre, for eksempel “Krøderbanen”, kanskje, finne seg i å måtte dele litt på de fylkeskommunale tilskuddene, – eller så må traseen frigis til ekte og frie syklister, helse, trivsel og demokratisk likhet!

Å “frede” den som “dresinbane” fordi noen som har lirket seg i posisjon skal kunne fortsette å tjene penger på utleie av den “eneste lovlige sykkel”  (og kanskje fordi den ikke skal kunne “konkurere om Museumsbane-status i Buskerud?)- er selvsagt ikke bare dumt, men i Hr. Benkduktørens hode er dette også politisk og faglig (ikke minst!!) umoralsk.

Så når fuglene har sunget som de har, så foretrekker Hr. Benkduktøren å legge sitt inviterende og informerende miljø på is, eller på tørk, så å si…..

Nå er det lagt inn. Han tar det fram igjen når museumet er et faktum, eller når all verdens hyggelige mennesker på alle verdens forskjellige sykkeltyper pedaler innom! Mer enn gjerne! Både benker og gallerier og doer og vann og samtaler og trivsel.

Så inntil videre foretrekker han flere slik drømmer som den siste, og holder sengen…..i påvente av neste gode drøm.

“Missy” – den lille katten liker det godt….!

Hr. Benkduktøren har en krevende dag. Han skal kjøre i bil. Hr. Benkduktøren liker ikke å kjøre bil! Han forstår ikke at det er lov å kjøre når skinnegangen er borte!? Det strider mot alt han har lært og stått for gjennom et langt baneliv….

Men – han må!

På det nå så berømte Sevlemøtet ble det sluttet avtale om at Hr. Benkduktørens stasjon skulle få og ta hånd om tre av “Vegglibundene dresiner” – som Hr. Benkduktøren så ofte har kalt dem!

Så nå skal han hente dem! Nå skal han redde disse “sykkelene” han har så gode minner fra og på….og om….

Vel framme på Veggli blir han sittende å tenke litt. Han skjønner at det er mye han- som en enkel Benkduktør ikke forstår seg på og skjønner….

Dette med “Kulturvern” for eksempel. Det må være et omstendigheten og nøyaktighetens fag…? Hentet alle dresinene ut fra sine buer oppover sporet….buer som vel egentlig var laget nettopp for at dresinene skulle bo i dem? For så å sette dem i “varig friluft” så å si…..i årtier….?

Det har nok noe med denne tørre luften i Numedal å gjøre? At dresinene, akkurat som loft og stavkirker…vil vare så betydelig lenger. dersom de får stå ute i denne særegne luften….?

Og så skulle de kanskje ha patina…alderdommelighetsptreg, på en måte? Litt mose og lav og slikt…? Kanskje ville en se hvor godt bjørketrær vokser igjennom en Nydalendresin fra 1924….?

Ble det kanskje litt mye av det gode..? Litt mye – litt mange slike “verneår…”?

Eller kan hende er det en slags laborasjon i abstraksjon…? Omgjøring fra det konkrete til kun erindret substans…til flyktige begreper, – svevende i “det blå”? For det var da så mange flere av dem? Nesten ingen igjen her nå…?

Hvor er de…eller deres sjeler, – nå?

Så skrider Hr. Benkduktøren til verket: “Denne” sier han “Denne brukte jeg dengangen jeg skulle kurtisere søsteren til Nielsen på Kravik…!” humrer han. “La oss i hvertfall redde denne!!”

(Gretten dame, forøvrig…når det kom til stykket..” mumler han med et skjevt smil…)

“He, he…denne gikk Fredrik på trynet med! Rett ved Kittilsland. Slo seg stygt, tjukkasen!”

“Fin Dresin, det! Vi kaller den for “Fredrikkælven!” stråler den noble Benkduktør henrykt.

“….denne tror jeg sto på Horisontalen….eller på “Toppen” som vi kalte det. Jeg er ikke helt sikker, – men vi redder denne også!”

Så låste han dem fast til skinnene med nye hengelåser, og gjør seg klar til hjemvei.

Nå skal det ryddes plass i Godsrommet på Gvammen, slik at disse tre endelig kan komme i hus og bli tørket opp, – slik at nødvendig tiltak og stell kan utføres.

Hr. Benkduktøren sender en takknemlig tanke til beslutningsdyktig venn og partner i vern og omtanke – og gleder seg til å bidre til læring og kunnskap, ved å ta hånd om disse viktige “transportører” fra den Ærverdige Bane!

……zzzzzzz…..zzz……z….!!!!!!!!!!!???

Så våkner Hr. Benkduktøren brått!! HAR HAN KJØRT BIL???!!!!

Etter det første alarmøyeblikket, skjønner han at han selvsagt har drømt! Igjen har det bare skjedd i hans bearbeidende underbevissthet…..og selvsagt ikke i denne dalens virkelighet.

Hr. Benkduktøren ble liggende å reflektere litt over grensen mellom drøm og mareritt….

Numedalsbanen er ingen ”dresinbane”.

Det finnes ikke ”dresinbaner”. En dresin er et verktøy av tusen som ble brukt på en bane som Numedalsbanen, for Numedalsbanen er en Jernbane.

En jernbane. En helt unik jernbane! Med sine stoppesteder, med sine grinder til hver en liten gård, med sine kurver og bruer og tuneller – med detonasjonsmerker og geomorfologiske krumspring, med sine oppstøttinger og konstante utglidninger.

Aldri var og aldri ble, en jernbane bygget i så vanskelig natur i Norge. Det som normalt ville være en umulighet, ble en presserende nødvendighet i det hastige løpet for vannkraften.

Numedalsbanen er et samspill mellom veibygging og jernbanebygging som savner sidestykke i Norge, stadige konflikter, kompromisser og improvisasjoner laget en ferdselsdualisme oppover det lange og trange dalføret, med akkorder av vadesteder, ferger og nye bruer.

Numedalsbanen var et megaprosjekt som ble fullført til betydelig lavere kostnad enn budsjettert. Bare det gjør den til et unikt prosjekt i vårt land…

Numedalsbanen er prosjekt som skapte noen år i et norsk dalføre, hvor to store og fundamentale ”prosjekter i den nye tiden” – vannkraften, Nore – og Jernbanen raste inn i et fredlig og sårbart bodesamfunn,  – splittet og ødela familier, skapte nye formuer – utfordret selv identiteten i dalføret –i en rekke med dramatiske og metamorfe år….og bølgene har vel egentlig ikke lagt seg enda?

Numedalsbanen er et unikt tidsbilde, svillet og tunellert inn i dalen for evig tid.

Bare skinnene i seg selv forteller Europas jernbanehistorie, – historien om jernverk i mange land, og om nytenkning i prosjektdrift hos norske ingeniører, som dermed reddet materiell vel så verdifullt som tømmerstokker…..

Men Numedalsbanen er også historien om fortielse. Ingen dokumentasjon har vært gjort, ingen formidling av den historiske substans.

Noen fikk lov å fortie den.

Dem om det. Et lokalsamfunn kan selvsagt få bestemme selv hva de vil vektlegge i sin samtid og sin historie. Det er det vi har lokalsamfunn til, er det ikke?

Men Numedalsbanen er ikke et lokalt anliggende. Denne Jernbanen er et Nasjonalt Kulturminne.

Selvsagt. Alle fagmiljø vet det.

Så får noen passe på da, – at beslutninger tas på et faglig valid grunnlag. At besluttninger ikke preges, formes og manipuleres av at noen som er med i noen klubber som også søker offentlige midler, sitter eller blir satt i slike posisjoner at de kan redefinere faglig faktum for å beskytte eksisterende tildelingsnøkler.

Noen skal passe på slikt, ikke sant? Riksantikvarer, kanskje?

Kulturminnerelevans avgjøres vel ikke ut ifra grad av konkuransedannelse i forhold til offentlige tilskudd?

Dersom Numedalsbanen ikke fredes som museum og ivaretas i så total kontekstuell forståelse som mulig – og faglig gyldig, men nå omdefineres til en ”dresinbane” – så vil nok det, i tillegg til å generere mange kommende doktogradsarbeid om  Unfallenheten i ”det paralellforskjøvede kulturbegrepets tid” – noen vil sitte der inne i framtiden og riste betydelig på sine hoder….og merke seg noen navn. De navnene blir neppe de beste faglige referansene en kan bruke, i det kommende fag, enten det er kommunalforvaltning, arkitektur, kulturminnefag eller organisasjonsledelse……..

Numedalsbanen er en jernbane.

En dresin er en sykkel. Dersom det å sykle i Numedal er poenget, så får en fjerne jern og sviller, da…

(For vi vil vel ikke at noen private med konsesjon til monopolisere og profittsette “sykkelbegrepet” til noe du bare kan leie hos dem og som du må betale for og levere tilbake på utgangspunktet, skal styre dette?  Det er vel ikke slik vi ønsker å definere vår tids viktigste helse og trivselstiltak – den frie og åpne bruken av egen sykkel i felles tilgjengelighet….)

……………….

En liten ting til: Dersom en ”freder en ruin” – når en selv har laget ruinen, da freder en ikke det ruinen engang var, – da freder en sin egen handlig. Gjør den synlig for all framtid.

Jeg ser for meg hvordan tuneller og kurver da får nye navn. Den navnelisten er lett tilgjengelig, den!

Men en sommerdag. På mange måter den første i Numedal dette året.

Banen ligger stille. Ingen dresiner. Den er ikke lenger komplett. Den er innhentet….

Så får vi glede oss over andre ting:

Over de nye hvite blomstene, de hviteste vi noengang har hatt her!

Og sommeren åpnet med enda en ny sommefuglart! Denne har vi ikke sett her før! Men den tilbrakte dagen, – på husveggen , – i kjølig forrakt for hyperaktive fluesnappere som tydeligvis aldri så den!