En lyd i det vinterstille…


Det bor en togtanke i en av Numedalsbanens mange tunneler. Avsatt som sotfyllt damp oppunder råsprengt fjelltak, – den  ligger stille der oppe nå, som et skimmer av forventning inn i fremtid.

”Jeg gir dere mine spor, mine lyder, mine minner og alle mine fortellinger om en hverdag som engang var. En hverdag som muliggjorde dalens dager i dag.” sier tanken, og fortsetter:

”Men jeg stiller en betingelse. Dere skal samle bevisene på at jeg fantes. Alle sammen! Alle oppslagene, alle bildene, alle tabellene, alle permene, alle stempel og alle lamper, – alt som forteller om de sakte dagene som brakte dalen vår inn i nasjon, næring og kultur.

Dere skal fortelle! Fortelle om skinnene mine, om Krupp og Spigerverket, om årstall på sviller, signaler, stolper, – om hvordan gjerdene skulle lages, om portene. Gjør kunnskapen om meg levende! Sett den i sammenheng! Sett den i næringsstolthet, – men fortell også om herjingen av bondesamfunnet, om kranglingen med veivesenet, – om alt dette som er meg, som er Numedalsbanen.”

”Da –” sier togtanken med et snev av bitterhet, ” da kan dere kalle dere vernere og vennene mine.”

”Dere kan ikke gjøre meg om til aksjer og posisjonsspill i nettverkene deres. Det blir ikke jeg levende av. Det har dere vel sett og forstått nå?

Det er bare en måte å gjøre meg levende på, – levende for de som aldri har hørt om meg, levende for de som aldri har forstått meg og levende for de som aldri har ønsket meg, – det er å fortelle meg med meg selv.

Da kan stolthet  fødes, – igjen. Det er lenge siden jeg var stolt nå…..”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s