I går møtte jeg de to første. Det er en tidlig sommerlik vår, og plutselig sto de der


Et sted skjer en seleksjon. Et utvalg.

Jeg vet ikke helt hvor eller hvordan, men år ved et spor har lært meg noe om det.

Min onkel var konduktør i Jernbanen. Jeg kjente ham egentlig ikke og kan ikke huske at jeg noen gang snakket med ham, selv om vi faktisk bodde i samme gate.

Han var som opphøyet, han. I sin uniform og med sin ubestridelige makt i sine fløytepip og vifting med sitt lille grønne flagg. Når han ikke var på jobb, men var hjemme, så var han like utilgjengelig, nederst på hverdagens perrong, aldri henvendt til oss rundt, men kun til sin egen antatte betydning, dvelende ved sitt valg av tidspunkt for å blåse i den beordrende fløyta, – fløyta som bare han kunne blåse til liv og handling med…

Som uvitende guttunge trodde jeg den gang at slik væremåte var noe en lært på Jernbanens skole, så å si. Noe en måtte kunne være, for å kunne være, – konduktør eller annen Jernbanemenneske.

Nå, som voksen, har jeg forstått at det er ikke slik.

Det skjer en seleksjon. Et utvalg.

Det er mennesker av en bestemt type som trekkes til jernbaner. Som nattsvermerne i utelyskuppelen min. Mange år ved et spor har lært meg noe om det.

Mennesker som dveler. Mennesker som på en underlig måte ikke relaterer seg til det å møte andre mennesker, men som kun vil fortelle,- med kroppsspråk og handling, – om sin betydning, om sin relevans, så å si, – som Jernbanens ivaretagere og alle handlingers fløyteblåsere…..

Finner de alle tings mening, – i de fastlåste penser, i valgene av spor, valg andre enn dem selv har tatt… finner de en slags fullendelse i den litt absurde lydighet som ligger i den humpende gangen fra sville til sville…?

For år ved et spor har lært meg at de kommer hver vår. De som bestemmer tings tilstand – men som selvsagt ikke kjenner noe ansvar selv. Anvenderene.  Og hele sommeren blåser de i sine fløyter og vifter med sine flagg.  Når det så blir vinter igjen, så går de kanskje i hi hos sine terapeuter, da..eller?

I går møtte jeg de to første. Det er en tidlig sommerlik vår, og plutselig sto de der. På sporet. Hilser de? Snakker de? Smiler de?

Neida. De er av min onkels art, – men uten sin uniform i klær, så de ikler seg utilnærmeligheten og forknyttheten,  det litt bleksvette kameraderiet som beskyttelse mot svaret på den for dem urimelig undringen: Hva driver de egentlig med? Hvorfor later de som om de er av så absolutt betydning? Hvorfor ser de ikke at bare har tatt seg til rette, tatt seg til rette i noe som egentlig ikke finnes lenger? Det skal jo ikke gå noen tog mer!

Det er ikke Togfolket, min onkels like, – vi trenger langs de forlatte sporene. Nå trenger vi hygge og trivsel, humor og inviterende treff mellom tunneler og fastrustede sporvekslere!

De uniformerte, de som styres av sine behov for å bestemme – av den lille maktrusen som ligger i enhver dårlig tilslørte konduktørfantasi, de gjelder ikke lenger.

Det er publikum, de reisende selv, som bør overta banen og sporet. De som i alle årene har sittet i vognene, ikke i kraft av seg selv som personer, men i kraft av seg selv som evnen til å være likemenn, evnen til å hilse, evnen til å bare være hyggelige mennesker.

For all seleksjon medfører at det uhensiktsmessige bortfaller. Etter hvert.

…og nå har det da jammen gått lang nok tid, har det ikke?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s