Så våkner omsider Den Gamle Hund!


Vårvarme og stadig lysere dager har innstendig forsøkt å trenge inn i Hr. Benkduktørens dype vintersøvn, der inne i Stasjonens Galleri. Men nei, blant de absurde bilder, har hunden ligger urørlig på sin sofa, – bare inneimellom mumlende underlige ord, med en svak rødme i sitt rynkete ansikt.

Men så, en tidlig lørdag morgen, finner jeg ham sittende ute på perrongen, med sin første kaffekopp og morgenrøyk denne kommende sommeren.

Vi kommer lett i prat, men han er tung til sinns: “Jeg drømte så voldsomt, Ulf..” sier han med sin typiske sværttidligpådagen-stemme. Jeg nikker, og regner med å få høre om en drøm en levende jernbane, om toglyder, folk på perrong og strenge, men identifiserende rutiner og regler.

Men nei. Forundret må jeg høre noe helt annet, høre om en side ved den Ærverdige Benktdukør-hund som jeg aldri før har sett, eller visst om! “Jeg drømte at jeg forelsket meg…” sier han. Mumlende og lett forlegen – men tydeligvis med et sterkt behov for å kunne betro seg. “Hun var på en gård. Men på en gård ved helt annen bane…” Det lyser i hundens øyne! “Vi var sammen, Ulf! I skoger, i vann, i byer, på kjøkkenet…Vi var….sammen….”

Så stopper han nølende opp og sitter stille en lang stund, – og de dype hundeøynene blir sakte mer og mer fuktige.

Så tar han seg brått sammen, retter seg opp, – renser stemmen og ser rett på meg: “Men, men. Det ble nå ikke slik. Jeg våknet visst igjen. Ikke sant, Ulf?

Han høres nesten sint ut og jeg hører betydelig bitterhet i stemmen hans.

Jeg rekker ikke å følge opp temaet. Hr. Benkduktøren reiser seg brått opp og går bort til Stasjonsbyggningen og peker aggressivt på på sørveggen: “Si meg, Ulf. Har du ikke tenkt å male i år heller? Er den fordømte stigen et arbeidsverktøy eller en eller annen idiotisk skulptur i samme lei som de teite bildene jeg sover sammen med!

Det slår meg at Den Ærverdige Hund forsøker å gi mine bilder skylden for sin underlige drøm, så jeg spør ham om han kanskje heller vil bruke et annet rom som soverom?

Knurrende bjeffer han mot meg: “Aldri! Aldri i livet! Hører du? Der den drømmen bor skal jeg også bo!

Forfjamset overlater jeg Hr. Benkduktøren til resten av sin morgenstund – oppvåkningen, på en måte, og forlater ham der ute.

One thought on “Så våkner omsider Den Gamle Hund!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s