Jeg har tatt så feil. I så mange år. Jeg har vært en stabukk og jeg har latt meg lure! (eller: Hr. Benkduktørens uttalelse til den pågående høring)


Hr. Benkduktøren, den noble tjenestehund, ser sint på meg og legger fra seg sin søndagslue, sammen med noen papirer. Han har sittet noen timer inne på telegrafistens rom og lest.

«Ingen fjollete bilder nå, Ulf» sier han kategorisk, – og  hans ansiktuttrykk endrer seg til et sørgmodig gammelhunds – uttrykk.

«Jeg har tatt så feil. I så mange år. Jeg har vært en stabukk og jeg har latt meg lure!» slår han sakte fast.

Jeg holder klokt munn, jeg kjenner den gamle hund; når han snakker alvor, da tier verden…

«Jeg trodde, jeg håpet…jeg ønsket så inderlig» sier hunden lavmælt «at jernbanen skulle gjennoppstå eller i det minste bli et verdig minnesmerke, en vernet jernbane som kunne fortelle sin historie, selv om der ikke går overholdet noget tog, lenger

«Men jeg tok feil. Og jeg var selvopptatt». (vi ble lett det, vi i tjenesten..) mumler han, før han tar en pause, og betror meg så at han savner sin snadde – men han har nå engang sluttet på sine gamle dager, for at de skulle bli mange…

Så retter han sin rygg og blir fast i blikket – noen pelshår mellom skulderbladene reiser seg trassig og varslende: « Hr. Skauli» sier han formelt, «en ting er at den nye tid har kommet og en annen ting er at en skal lære av den en ser, særlig etter mer enn 10 lange år!»

Så vifter han med den ene papiret: «Se her: Jernbanen selv argumenterer så godt for å anlegge sykkelsti i det gamle sporet at de også overbeviste meg!» Han viser meg Jernbaneverkets høringsuttalelse i fredningssaken, hvor Jernbaneverket klart tar støtte for tanken om sykkelsti i Numedalsbanetraseen, – ja, de bruker til og med mye plass på å drøfte et slikt alternativ.

«Sykkel hører den nye tid, det nye verdisyn – ja, det nye mennesket til!» slår Hr. Benkduktøren fast. «Mennesker som bryr seg om sin helse, bryr seg om å ferdes tett på naturen, bryr seg om å utforske, – og», fortsetter han bydende, «de eksoser ikke, de diseliserer ikke luften, de støyer ikke.»

«Barna»- sier tjenestehunden bastant: «vi skal ikke lage småfeite barn som sitter i bakseter med DVD spiller og potetgull! Vi skal vise barna våre sykkel, kano, telt…» Nå veiver han med armene sine, som om han holdt det grønne flagget…..

«Jeg vil ha ny stilling» sier han. «Jeg vil være Benkduktør for de syklende! Ikke for dustete svenske rødmalte rørparodier på den ærverdige Dresin!»

«La nå dette bli den nye Numedalsbanen: En bane for de frie syklende, som slipper å timebetale for å trille på de røde kråkene!» snerrer han.

«Javel, så må vel skinnene tas bort,da» sier han så, men en underlig etatsstolthet i blikket. «Jernbanen selv, Skauli, – forstår dette og foreslår at de glimrende materiell herpå linjen skal kunne komme de andre banene til gode! De banene hvor det er et aktiv og ivaretagende vern. De banene hvor det nedlegges arbeid, frivillighet og entusiasme i årevis for å museale norsk jernbanehistorie!»

«Selvsagt ser etaten dette, Ulf» sier han – og er brått mer vennlig. «Selvsagt VIL  etaten dette!»

«De har gode folk der nå» mumler han så – «som kan tenke slik og skrive slik….De skal vite at de har min fulle støtte, og at jeg og min stasjon er klar til tjeneste!»

MEN! – og skjerpes tonen igjen: «Misforstå meg nå endelig ikke! Selvsagt ville jeg helst at banen her skulle fredes totalt og bli og virke som et aktivt museum for tiden og teknologien – ja, for selve nasjonsdannelsen som den gang skjedde! Tvil aldri på det, Skauli!»

«Men om det skulle ha skjedd, så kunne det ikke bare ha vært en marginal næringsmessig og profital strategi å gneldre om vern. Det måtte ha vært en kultur for vern, og vern måtte ha vært kultur. En kultur for kultur, så å si, – og DET hr. Skauli, kan neppe sies å være noe som preger denne dalen.»

«Vi skal la fremtiden komme syklende. Vi skal bli et Ikon for sunn livsstil og ærbødighet for miljø. Men vi skal også være de som støtter de andre som enser jernbanens verdighet. De skal få de skinner de mangler og de penser, og de Kruppske kuplinger…som de behøver, for å holde sine utmerkede museer i hevd! Og de vil selvsagt alltid huske hvor de kom fra, og hvorfor!»

Hr. Benkduktøren ser på meg: «Nå er jeg igjen stolt av min etat (om den enn har skiftet navn)» sier han og peker på de tre arkene med Jerbaneverkets høringsuttalelse. «Jeg er sogar også sikker på at de vil bli hørt, – og forstått – der forståelse overhodet er mulig!»

One thought on “Jeg har tatt så feil. I så mange år. Jeg har vært en stabukk og jeg har latt meg lure! (eller: Hr. Benkduktørens uttalelse til den pågående høring)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s