Vekslingstid


hundseide

Kort tid etter at jernbanen hadde hatt sitt inntog i Norge, og de første banene inn til hovedstaden var åpnet, ble det tatt initiativ i Numedal, for å få en jernbane til dalen. I mange år framover var det ulike jernbanekomiteer i dalen, som forsøkte å få staten med på å anlegge en slik bane. Formelt begynte det med et møte på Tråen (1873) og ganske snart ble sogneprest Larsen på Nore en viktig person i dette arbeidet. Det var mange argumenter for en slik bane, og både bergverksressurser og reiseliv (i et helseperspektiv) var sentrale. Men, det lot seg ikke gjøre å vinne fram i forhold til den sentrale jernbaneledelsen og statsapparatet i Oslo. I (1911) nedla den «den annen jernbanekomiteen» sitt arbeid og anså saken for tapt.

I 1919 kom det et nytt framstøt. Landbruksskolebestyrer Hundseide skrev et innlegg i landets største aviser, og tok til orde for en «Lågendalsbane», som skulle gå fra Geilo til Larvik. «Nationen» hadde dette brevet på sin forside i oktober 1919. Men, det ble med dette framstøtet, det skjedde ikke noe mer i forhold til en slik Lågendalsbane.

Det var først når staten ønsket å bygge ut Noreanleggene, (1918/19) for å hente vannkraftressursen ut av dalen, at jernbane ble aktuelt. En måtte ha en jernbane, dersom en skulle frakte de store og tunge anleggsdelene fram til Gvammen og Rødberg, hvor de Noreaneleggenes installasjoner ligger.

Fra Stortingets talestol ble det slått uttrykkelig fast at det nå skulle bygges en jernbane i Numedal, utelukkende for å muliggjøre Noreanleggene og vannkraftutbyggingen. I årene (1920 – 1927) ble så banen anlagt. Dette var en tid med stort behov for sysselsettingstiltak, så det uført mange detaljer i arbeidet med bruer og steinlegging, som egentlig ikke var nødvendige, men som ga folk arbeid og som i dag er usedvanlige «minner» om arbeidsformer og kvalitetsbegreper. Vesentlige detaljer i et sentralt kulturminne. Også i et anleggsøkonomisk perspektiv ble dette en spesiell bane, den ble ferdigstilt lenge før den hadde brukt opp sitt budsjett!

Les om banens historie her: http://gvammen.net/banen/revidertbane/historie.html

Det ble anskaffet «avlagte» jernbaneskinner fra ulike europeiske jernbanestrekninger, skinner som var produsert tilbake til 1860-1870 tallet, fra jernverk i England, Belgia, Tyskland, Sverige bl. a. Disse skinnene ligger der den dag i dag, og er viktige kulturobjekter fra den tiden jernverksindustrien muliggjorde en rask samfunnsendring.

Bare på Gvammen ligger et stort utvalg av slike skinner. Les om dem her: http://gvammen.net/banen/skinnene/skinnene.htm

Anlegget berørte hele dalen og alle deler av samfunnslivet her. Både på godt og vondt. Eiendommer ble stykket opp av nokså «overgripende» tilegnelse av grunn. Store grus og sandtak ble anlagt. Befolkningstallet økte selvsagt dramatisk, på grunn av de to store anleggene: Noreanlegget og Jernbanen. Mange «kulturformer» ble presset på en dal som i årene før hadde hatt en rolig utvikling. Både natur, samferdsel, handel, og de enkelte familienes liv ble sterk påvirket i denne tiden. Mye utvikling skjedde, men også mye motstand og sinne la seg varig tilrette i dalens kultur….

I dag er banen fredet. Det tok 20 år. I de tyve årene forfalt mye. Det var et vel av viktige objekter å ta vare på, fra typetegnede stasjonsbygninger, til små buer og plattformer. Lembrakka på Søre Sandnes lar seg ikke lenger redde. Mange av de små plattformene og lasterampene er antagelig borte for alltid. Grinder og signal, stolper og skilt…Mye gikk tapt i en «neglisjert tid». Ettertiden får evaluere hvorfor og hvordan det kunne skje.

Det viktige nå er å finne den rette veien videre, for å redde mest mulig av dette usedvanlige kulturminnet. Riksantikvaren har gjort sin del av jobben. Hvem skal så gjøre jobben videre?

I mine øyne er det selvsagt. Numedalsbanen er «utelukkende» navlestrengen til vannkraftanleggene. Den er en avgjørende del av både kraftverkshistorien og av Noreanleggenes struktur, som historie, som kultur, som politisk dokumentasjon, som teknologisk tidsbilde, -og inngår sterkt og tungt i det selvsagte formidlingsansvar en sentral bedrift som Statkraft i dag har i et moderne samfunn.

På samme måte er den en selvsagt del av det forvaltningsansvar de kommunale kulturetetater i de berørte kommuner har. Vernet, – og aktiviteten knyttet til et slikt kulturminne – av nasjonal betydning – kan ikke, og skal ikke, overlates til episodiske «benyttelser» av mer eller mindre privat karakter, eller for å vedlikeholde ulike «konsulentengasjement».

Tiltakene på og rundt Numedalsbanen møter nå en ny tid. Et nytt ansvar. Utøvelsen av det ansvaret vil bli sett og vurdert langt utover dalen selv.

Det er på tide å veksle om sporet nå.

veksle

 

museumslogovarianten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s