Det er mange minner fra 2009. Jeg koser meg med dem, – i hvert fall de fleste.
Men noen av dem, noen som handler om Numedalsbanen, koser jeg meg ikke så veldig med.
Jeg er en av dem (for det må da finnes flere av oss?) som trodde at når riksantikvaren overtok ansvaret for fredningen, så ville det endelig skje noe! For her snakker vi om den nasjonale vernemyndigheten, – her snakker vi om et ekte kulturfaglig miljø med reelle og oppdaterte kunnskaper og perspektiver på kulturminners verdi og betydning.
Så vi sendte en liten mail, men noen høflige spørsmål, – i anledning 2009 som et eget år for kulturminner, og fordi vi hadde noen spørsmål selv, om egen eiendoms forhold til dette.
Mottak av mailen ble formelt bekreftet, og postlisten på nettet kan fortelle at riksantikvarens kontor mottok mailen.
For lenge siden nå.
MYE mer enn tre måneder sider.
Men noe svar fikk vi aldri. Ikke en bokstav.
En ting er det formelle: at vi nok hadde krav på et svar. En annen ting er folkeskikken: Kjære Riksantikvar, er uhøflighet et eget tiltaksområde for Nasjonens kompetansebygging på kulturvernfronten?
Numedalsbanen er borte fra det offentlige bildet. Glemt, eller heter det sublimert?
Hvor sterke krefter sitter egentlig hvor, når en slik bane, – som det norske storting jo aldri nedla, konsekvent presses ned i neglisjeringens mørke? Hvem sitter egentlig og har makt til å gjøre mulig at offentlige rapporter sier en ting, ord for galleriet, i mens bu – tak, skinner, sviller, svartovner fra Drammens jernstøberi, vindusruter og gudene vet hva, bare forsvinner og forfaller, i år etter år etter år…
Det kan ikke BARE være fordi den ligger i Numedal?
Så for oss så ble det at Riksantikvaren aldri svarte, en hendelse i 2009 vi ikke likte. Den skremte oss.
En annen ting som skremte var noe som hendte i en liten tilfeldighet på Rødberg stasjon. Da snakker jeg ikke om oppgravde skinner og slikt, nei, – jeg snakker om et gløtt inn i en sidebygning.
For hva så jeg der? Jo, der inne, – stablet utildekket til oppimot masse skrot, sto et bilde. Et nokså stort bilde i kraftig ramme, med knust glass og svært skittent og nedstøvet.
Et bilde av Wilse!
En av disse store kopiene i sort hvitt som han ble landskjent for. Med togmotiv! En ekte Wilse original!
På utstilling? Til verdsetting og beskuelse for beundring, – i respekt for tidlig norsk fotografihistorie?
Neida. Det sto der til forfall.
Akkurat som Numedalsbanen selv.
Det har vel engang hengt i et rom i en levende stasjon. Nå er det neglisjert i hjel. Akkurat som banen selv.
Hvem muliggjør dette?
Så folkemuseet i Oslo kan ha sin helt egne avdeling knyttet til Wilses fotokunst, med massvis av besøkende og internasjonalt renome´….
Men i Numedal, – der bare skrotes slikt… støver ned og forgår på nevrosedannende stasjonsbygninger….knyttet til en jernbane som bare har interesse dersom turister og folk utenbygdsfra er villig til å betale godt for å vasse banelangs i brennesle og råtne, nedraste bu – tak…
Det var ingen Wilsebilder her på Gvammen. Det var egentlig ingenting igjen av den levende jernbanen. Beslag og håndtak, dekor og låser som hadde noen verdi, var skrudd av og fjernet før bygningen ble solgt.
Var det slik bare her? Hvor har det blitt av alt sammen? Hvor mye historisk kildemateriale lå rundt om kring på de mange stasjoner og stoppesteder? Hvor er det nå?
Innerst i en skuff på et stort bord her på Gvammen, lå imidlertid en liten bunke papirer. Den var heldigvis oversett av ”fjernerene”!
Den innehold den først samlingen av fraktbrev! Fraktbrevene fra 1926 og inn i 1927!
Selvfølgelig en interessant dokumentasjon! Et bittelite fragment av den samlede kildesamling som totalt må ha befunnet seg på denne jernbanen!
Publiseringen dediseres til Riksantikvaren……kunne du og ditt kontor kanskje snart ta litt ansvar for Numedalsbanen?
Gvammen stasjon 