Det har blitt en smule turbulens rundt min eventuelle rolle i, og deltagelse i, en mulig kommende befaring på Numedalsbanen. Jeg har lyst til å gi en åpen begrunnelse for hvorfor jeg sier «Nei takk» til å delta på denne turen. Det kan jo være greit, før det lages alt for mange andre «konstruksjoner» rundt dette…..
Når jeg ser den langvarige mangel på samhandling med de aktører som til nå har hatt «konsesjonen» vedrørende Numedalsbanen, sammen med den begrensede informasjonen rundt dette siste tiltaket, blir jeg sikker i min beslutning om at dette er et «fenomen» som jeg ikke passer for, eller i, – eller som jeg ønsker å bli forbundet med.
Min agenda er, og vil være, å ta vare på Gvammen Stasjon, så godt jeg med mine begrensede ressurser evner, som det den er: en tidstypisk stasjon fra 1920 tallet. Det vil jeg gjøre enten det blir et levende museum på og av Numedalsbanen, eller høyblokker i skråningen her….
Den forlengelsen av det nåværende lokale «regime» rundt kulturvernobjektet, vil jeg ikke ønske å inngå i, hverken som noen som helst form for ressurs, eller som kulturmoralsk ansvarsdeler.
Det toget har gått for lenge siden….
Jeg trodde at kommunale etater nå ville ta grep knyttet til det jeg oppfatter som deres soleklare forpliktelse, – men, når jeg da ser at det igjen «assosieres» til de organisasjoner som til nå har vært aktive i det de oppfatter som en egnet bruk av banen, så er det ikke naturlig for meg å støtte oppunder dette.
Gvammen stasjon vil forsøke å være tro mot det fredningsgrunnlag som er fremlagt av først fylkeskonservatoren og senere bekreftet og forsterket av Riksantikvaren. En nødvendig forutsetning for en slik posisjon vil da, slik jeg ser det, være å gå tydelig klar av lokale «nettverkstradisjoner».
Dersom det imidlertid skulle bli aktuelt med en kulturfaglige forankret stiftelse, med et musealt arbeidsmandat, ville det, på den annen side, være fullt ut aktuelt for meg og stasjonen å inngå i, eller støtte et slikt arbeid.
Men en slik mulighet synes nå fjernere enn noen gang.
Men, så finnes det enda en dimensjon i dette. Igjennom mange, mange år er det EN aktør som har holdt oppe den faktiske anvendelsen av kulturminnet, EN aktør som har gjort produktutvikling og mestret svært, svært mange møter med hundrevis av kunder. Fått rosen, men også fått kritikken, kritikk for forfall, igjengroddhet og manglende sanitærforhold. En aktør som har mestret markedsføring, til tross for den villedende nettsidedriften som primærkonsesjonshaver har, og har hatt i en årrekke. En aktør, som blant publikum er den som forbindes med konseptet som reiselivs og opplevelsesprodukt. EN aktør som har mestret sikkerhetsinstruering slik at ikke bare er dette landets lengste dresinbane, men også den med lengst drift uten uhell av betydning!
Det er Veggli Vertshus.
Det må være ullent, ja kanskje litt kvalmt, for den aktøren å se at nå, – nå når konseptet dresinutleie fungerer og har fungert, over så lang tid, uten at noen av de som i det samfunnssystemiske landskapet har «lagt to pinner i kors» eller «løftet en finger» – DA skal andre aktører, som til nå ha glimret med sitt fravær, plutselig «på banen» for å se om det er «biter av kaken» de kan ta! Nå….
Så igjen; den forestående turen er en tur til kakebordet, fylt med kaker som er bakt av en annen, i mine øyne. Jeg skulle gjerne vært med på å både anrette, legge til rette, dekorere det rommet, med invitasjoner, informasjon og formidling,- men ikke før jeg vet at det er etter bakerens ønske, og i samsvar med bakerens produktintensjoner og forretningsplan.
Det er ordinær folkeskikk, det..
Gvammen stasjon 