Det går mot et nytt år, enda et år, – i en lang rekke år i uavklarthetens tegn. Når det gjelder Numedalsbanen.
Det er nå – 2011 – ti – 10 – år, siden den midlertidige fredningen ble forsert fram (2001), i et forsøk på å forhindre den stadig pågående “desimeringern av kulturminnet”, som det het i vedtaket, det pågående og bevisste herværket, som det het på de fleste folkemunne….
Fortsatt lever banen såvidt, fortsatt ligger uerstattelige kulturminner og verneverdige kontekster der og trygler og ber om omsorg og formidling, på vegne av generasjonene etter oss. Grunnen til at det forsatt finnes livsgnist i vernetanken skyldes to personer, slik vi på Gvammen ser det; det skyldes Paul Tore på Veggli vertshus som igjennom årene har tatt belastingen med å leie ut dresiner, så folk fra langt utenfra kan se denne verneproblemtikken, forstå det urimelige i forfallet, og samtidig oppleve den fantastiske traseen oppigjennom landets vakreste innlandsdal!
Den andre personer er denne ildsjelen av en pedagog, som ironisk nok ikke er knyttet til dalens skoleverk, men som hører til en skole som tar ansvar, skolen i Sørum kommune som har tatt vare på Kjerre stasjon, en skole som fungerer i sin samtid, både pedagogisk og kulturpolitisk. Pedagog Andresen og hans elever har i løpet av de siste årene evnet å få fram et trykk på fokusering på vern som ettertiden vil takke dem for!
Så får vi vite, en stille juledag, – tilfeldigvis, igjennom en slags intern notis på nettet, – at det skal holdes et møte i Rollag tidlig i januar for å drøfte banens fremtid. Eier – Jernbaneverket skal være der, Numedalsbanen a/s (de som eier dresinene) og “kommunene”, sammen med “Numedalsutvikling”, og Riksantikvaren.
Både upresist og tendesiøst mener vi her på Gvammen. Hvorfor mener vi det? Jo, fordi det fortsatt virker så “internt” – virker så veldig å være de samme nettverk som har brukt disse 10 årene på å la Halvorsen og Andersen gjøre jobben….
Jo, fordi vi aner en nærings – profittprofil, som vi ikke tror er rett, når det gjelder vern og kultur.
…og: fordi vi vil påstå at selve fokuset nå har blitt feil, og at det derfor er andre som burde vært sentrale på det møtet, -og i tiltakene videre.
La oss gå litt tilbake i historien:
Jernbanedebatten på Østlandet, om linjen til Bergen, var avgjort allerede i 1898. Bergensbanen skulle gå igjennom Hallingdal, bestemte Stortinget en varm forsommerdag tidlig i juni.
Derifra handlet det om etablering av banestrekninger som skulle muliggjøre utbygging av el-kraften. Stortinget hadde sett dette kommende behovet og la føringen denne junidagen for kommende prosjekter. Ikke jernbaner for folk og gods i varig tid, men jernbaner som kunne muliggjøre utbygging av fosser til vannkraft! I første omgang gjaldt dette Møkstufoss i Veggli.
Men det skulle arumenteres bredt, for å få de nødvendige konsesjoner, lokalt og sentralt. Så Hr. Bergmester Meinich framfører i 1907 et bredt anlagt gruveargument for jernbaneetablering. Et typisk setning fra dette skrivet, etter at det påpeker “betydelige ertsforekomster er kjent helt opp til Nore”, – er denne: “…og en hel del nye forekomster vil utvilsomt opdages i fremtiden, saasnart transportforholdene kan tilstede en regulær drift”. En artig setning å analysere litt, det der..! Den avslører hva det handlet om: det handlet ikke om løfter om gruvedrift (som jo på grunn av Kongsbergs historie på mange måter var selve paradigmet om framtid og fremskritt på denne tiden, – og hvor det fantes ekspertise, kompetanse og tradisjoner som lett kjøpte politiske grep dersom “gruver” lå i vyene..! Nei, det handlet om å berede grunnlaget for å hente ut vannkraften!
Men det skulle arbeides på en front til for å sakte elte fram en politisk konsesjon om en kraftuthentende jernbane i Numedal, uten at interessenter i dette avslørte sin planer for tidlig. Det lå i samtiden et gryende fokus på folkehelse. På den “sunne luft” – og på det sunnhetsideal at folk fra byene reiste ut på landet for å bli friske. Literatur og bildekunst var preget av dette, den urbane finkultur hadde trykket fjord og fjell og hei – stedene til sine astma og tuberkuloserammede bryst!
Derfor framheves det at “ ….komiteen mener at det utmerkede klima vil trekke mangfoldige sommegjester til dalen….”
Det ble bygget opp en opinion, et velvillighetsgrunnalg, for å vedta en bane. Men det later til at samtiden lokalt ikke så manipulasjonen. De trodde, som den tredje Jernbanekomitee begrunner seg selv med på sitt første møte i 1913 “…innlede et nytt avsnitt i Numedals Jernbanesaga, i det Staten nå vil bygge banen” som de selv skrev.
Men det var nok ikke slik. Det staten hadde gjort var å nekte Numedal sin egen jernbane, nekte dem den nasjonale banen til Bergen, – for så å tvinge fram sin – statens – jernbane, som ikke skulle svare på behovet for en fast og varig bane, til beste for dalførets fremtid, – men som kun skulle hente kraftressursene ut av dalen! (derfor ble den også lagt med skrotede skinner fra utskiftede spor i det europeiske jernbanenettet!)
Stortinget selv sier dette, – at denne banen i Numedal utelukkende er betinget av og begrunnet med, uthentingen av vannkraften. Med tydelige ord! I 1918 vedtaket om banen står det direkte:
“..utbyggingen av Norefallene er uløselig forbundet med Numedalsbanen som den eneste mulighet for en brukbar ordning av transportforholdene såvel under utførelsen som under senere drift av anlegget”
Dette er også en artig “tygge på setning” – særlig sett i lys av historien som fulgte, og mange masteroppgaver kunne og burde ha vært skrevet om dette…
Men, for oss her på Gvammen, betyr dette tre ting:
– et vern av banen må kontekstuellt knyttes til også kraftanleggets objekter og historikk!
– kraftanlegget må da ha et ansvar for å selv utøve vern av sin egen muliggjørelse?
– en drøfting av hva som skal skje med numedalsbanen kan da ikke skje uten at kraftanleggets eier er med?
….og: det er vår bastante oppfattning at dette må da Riksantikvaren vite…dette må da være en kulturfaglig selvfølgelighet?
…………………
Nå har Hr. Benkduktøren og jeg sittet her ved kjøkkenbordet – i det gamle ekspedisjonsrommet, og skrevet dette. Våre smule notater etter noen år her på stasjonen ligger utover, noen av dem er direkte relevante og noen er bare underlige….pussige…..viktige, de også?
Om den kriminalhistoriske implikasjon: Hvordan de forvunnede personene, som alle trodde var i Amerika, ble funnet under anlegget av banen, – om den Arkeologihistoriske implikasjon: Hva skjedde egentlig når banen ble lagt gjennom gravfeltet på Frygne?, – om holdningene til rallarne, de som muliggjorde bygging av banen som faktisk handling: de to som døde under anlegget: Hvor er minnetavlen over dem? – den samfunnsøkonomiske implikasjon: i hvilket anlegg finner en slike økonomiske krumspring i fordelingsproblematikk og hvor finner en slike vellykede resultat i forhold til budsjett? Hvor er all dokumentasjonen? Hvor er alle de objekter, papirer og nedtegnelser som vern jo handler om, – i et kulturfaglig perspektiv? Hvem arbeider med dette? Hvorfor har ikke slikt vært synlig…på ti lange år….?! Hva har vernet handlet om da? Om å sykle dresin? Om å finne ut hvor mye brennesle tåler ulike turistgrupper som betaler dyrt for å sykle moderne svenske masseproduserte dresiner som aldri har vært på denne banen før, – mens banens opprinnelig dresiner bare forfaller og råtner på et ikke engang bortgjemt sidespor?
Så dermed handler det om rekkefølge for Hr. Benkduktøren og meg: Først finne ut “Hva har vi her?” og deretter – etter god innsamling og godt dokumentasjonsarbeid, åpnet for sunn faglig diskurs, og tilgjengelig for et åpent lokalsamfunn, – så kan en stille spørsmålet: “Hva gjør vi nå?” Hva skal skje med Numedalsbanen? For da vil en vite hvem som bør og skal, være med på slike møter.
Vi deler en drøm, hr. Benkduktøren og jeg, – en drøm om et Statkraft som sier: “Selvsagt skal selve navnlestrengen til Nore utbyggingen vernes! Selvsagt skal vi ta ansvar for vern av Numedalsbanen.
Skal vi gå igang?»
Gvammen stasjon 